Oppsummeringen fra kveldsdiskusjonene
Dette er en oppsummering av et flott dugnadsarbeid som vi har utført de siste par månedene og avsluttet med en stor integreringskonferanse.
Før konferansen arrangerte vi tre diskusjonssamlinger med ulike gruppe på kveldstid med norsksomalere hvor tema var om norskesomaleres integreringsprogresjon- og hvordan vi ligger an. En kveld var dedikert for ungdommer, en kveld for menn og siste kvelden var for kvinnene.
Gang på gang hevdes det, enten gjennom mediene eller gjennom diverse integreringsrapporter og kartlegginger at norsksomalere skårer dårligst på nesten alle integreringsmålene. Men hvorfor det er slik, sett fra forskjellige hold er lite snakket.
Når man ønsker endring, må endringsbehovet utspringe fra dem det gjelder. Det samme gjelder når man har eierskap til sine problemer, så har man ansvaret for løsningene.
I disse samlingene var intensjonen om å skape diskusjon, eierskap og anerkjennelse om integreringsutfordringene vi har- hva er årsaken og hva kan være løsningene for å komme ut integreringsgrøfta vi blir anklaget oftere enn andre minoritetsgrupper?
Målet med disse samlingene var rett og slett å skape bevissthet og felles forståelse om våre integreringsutfordringer. For å være en del av løsningen forrustetes det å være klar over problemet.
For å få hemningsløse flytt samtale og åpen dialog var det nødvendig å ordne gruppediskusjonene som lukkede, homogene og separate samlinger. På denne måten fjernet vi alle barrierene knytet til språk, kultur, kjønn og alder. Vi valgte separat metodikk fordi vi har opplevd tidligere at når folk med ulik alder, erfaring og kjønn settes sammen i en gruppe og skal diskutere, så er det alltid noen som faller ut, uteblir fra samtalen eller føler seg ukomfortable. Vi prøvde å fjerne kommunikasjons barrierer som kunne ha skapt fysiske og psykiske hindringer.
Dette ga resultater.
På ungdommens kveld gikk samtalen fritt med blandet språk. Noen følte seg mer komfortable med å snakke på norsk mens andre brukte sitt morsmål. Det var en akseptert norm. Ingen forventning om at de måtte føre samtalen på sitt morsmål og dermed var byrden med å tilfredsstille felleskapets behov borte og diskusjonen gikk kjempelett.
Det samme gjaldt også når vi hadde kvelder med kvinnene og mennene.
På alle de tre kveldene var det tre spørsmål som skulle diskuteres. Det var
- Anerkjenner vi det vi anklages for i integreringen?
- Påvirker vi oss av medias fremstilling som en mislykket gruppe?
- Er islam og integrering uforenelige?
Siden funnene fra diskusjonsgruppene skulle presenteres i den store integreringskonferansen, så ble oppsummeringene presentert i plenum etter hver gruppediskusjon.
Jeg vil si at det har vært et flott oppmøte med heftige diskusjoner. Samlingene varte mer enn 5 timer hver kveld men skapte et helt uunnværlig nettverk for deltakerne.
Vi håper vi har skapt bevissthet og engasjement. Alt i alt har det vært en flott innsats og verdt arbeidet.
Ungdomskvelden dreide seg mye om foreldrene og foreldreansvaret. Ungdommene som deltok i diskusjonen var alle i forskjellige aldersgrupper fra ungdomsskole, videregående nivå til universitetsstudenter. Noen var i arbeid, andre var ungdomsdistriktspolitikere.
En svært engasjerende og mangfoldig gruppe var de når det gjaldt alder og erfaring.
En sak de hadde til felles var påstanden om at foreldregenerasjonen sviktet dem i integreringen. De mente at foreldrene var i skyld for at integreringen deres har gått dårlig.
De argumenterte med klinkende klar stemme at når foreldrene ikke kan språket, så kan ikke forstå deres behov, og kan heller ikke forvare mot urettferdigheten de opplever eller gi dem beskyttelsen de trenger. Dette var sterkt sagt og vondt å høre.
Når det ikke er et felles språk mellom barnet og foreldrene, oppstår kommunikasjonsproblemer. De ville ha foreldre de kunne se opp til og være stolte av. Foreldre som kan sørge for at de sosioøkonomiske utfordringene ikke går i arv.
Den anerkjennelsen og oppfordringen fra ungdommen var både befriende og vanskelig å høre.
Kvinnekvelden bekreftet noen av de unges påstander, men de argumenterte også for at foreldre selv trenger bistand. Herre- og kvinnediskusjonene handlet mer om bolig og arbeid.
Bolig skaper stabilitet og tilhørighet, sa de, men når boligstabilitet mangler på grunn av uforutsigbare leieforhold, så tilhører man ikke samfunnet.
Boligkjøp var et av de alternativene som ble drøftet mye uten at det ble oppnådd noen konkret enighet. Noen mente at religiøse betingede årsaker som renten er Haram hindrer boligkjøp. Mens andre mente at det er nødvendig å studere hva islam sier om rente og ikke forholde seg til noens tolkning. Allerede nå finnes det andre muslimer med samme tro som oss og som kjøper og eier sine boliger. Deres religiøse leder tillater dette. Men hva er det vi ikke vet og de vet eller omvendt.
Viktigheten av å være selvhjulpen og utfordringene knyttet til arbeidslivet ble nøye diskutert. At det er et stort gap mellom etterspørselen fra arbeidsgivere og den enkeltes behov. Samtidig ble det også nevnt at integreringsinsentiver har en negativ demotiverende effekt på den enkeltes stå på vilje.
Videre ble det fort konstatert at islam ikke er til hinder for integrering. Islam oppfordrer faktisk til å oppsøke kunnskap og være en ressurs der man er. Men problemet er formidlere som formidler denne religionen og denne kunnskapen til deres fordel for å opprettholde kontroll og frykt.
Medias fremstilling som en mislykket gruppe ble også diskutert. Alle mente jo at folk ikke er dumme. De vil forstå at blant norsksomalere i Norge vil det alltid finnes en snylter som alle andre minoritetsgrupper. Ingen er perfekt. Men samtidig er det norskesomaleres ansvar å være gode brobyggere som kan fortelle både det gode og det dårlige. Da styrer man egen narrativ når man ikke er taus og ikke passiv.
Konklusjonen.
Etter gruppediskusjonene avsluttet vi med en stor konferanse hvor vi har invitert fagfolk, politikere, religiøse ledere og grundere fra andre land. Vi presentert funnene fra gruppediskusjonene og vi har hatt siste oppdateringen av Somalias integreringssituasjon.
Gruppediskusjonene vi har hatt har vært vellykkede, selv om de ikke var representative, ble det likevel dannet bildet av at somalere er modne for en tøff integreringsdebatt så lenge de er involvert og anerkjenner problematikken. Denne prosessen og utarbeidelsen av konseptet har de vært med på helt fra starten til slutt. Vi opparbeidet tillitsforhold og relasjon som gjorde det lettere å diskutere vanskelige temaer uten å kneble hverandre.
Den type møtearenaer har vi hatt er helt uunnværlige for å jobbe mot gode holdninger, ufarliggjøre integrering og samtidig inspirere andre. Og norske somalere som er integrerte og som er rollemodeller er viktige døråpnere for andre.
